- Død over smilefjesene

Siden vi jo har et kapittel om multimodalitet, så finner jeg en plass til Frank M. Rossaviks betraktininger omkring smilefjesene. Vi avlegger forresten Rossavik en visitt i Tekst 2 null også, der han forteller om sine tidlige erfaringer på Twitter. Men når det gjelder smilefjesene, en ultimat eksemplifisering av to modaliteter:

Strengt tatt betyr «smilefjes» et grafisk symbol, som , mens begrepet «emotikon» er tekstvarianten, altså :) eller :-). Såpass får fansen lære seg. Men jeg fortsetter med «smilefjes» for denne ene gangens skyld. Forskerne har for lengst kastet seg over fenomenet. Flere undersøkelser viser at kvinner, som man kunne vente, er verst også til å bruke smilefjes i hytt og vær. Samtidig viser forskningen at menn forholdsvis sjelden bruker smilefjes seg imellom, mens de ofte bruker dem i kommunikasjon med kvinner. Det er jo heller ingen bombe.

Thompson & Foulger (1996) fant at et smilefjes, altså et smilende smilefjes, kan dempe visse typer negative budskap, men forsterke andre. Det tolker jeg som vitenskapelig støtte til mitt eksempel om Trude lenger oppe.

Arbeidet til Kato, Kato og Akahori (2007) tyder på at smilefjesene vil bli flere også i offentlig kommunikasjon. Folk har nemlig en tendens til å oppfatte en tekst som mer negativ enn den er ment – dersom den ikke er ledsaget av en smilende bruksanvisning.
Dette vet jeg alt om. På 1990-tallet ble jeg oppfattet som ironisk og vittig. Nå er ironien ute, smilefjesene inne og jeg sur.

Professor emeritus Finn-Erik Vinje inngir håp. Han tror smilefjesene er på vei ut. «Det var én gang en relativt fasjonabel uttrykksmåte, men urbane og velorienterte bekjente har uttrykt en voldsom skepsis til smilefjesene. Jeg tror simpelthen smilefjesene er blitt for vanlige til at det er interessant for dem som ligger i front,» sa han til Aftenposten.

Det er et fromt håp, Vinje, men du tar nok feil. Lo (2008) har – litt i forlengelsen av Kato, Kato og Akahori – dokumentert at når dagens internettbrukere møter en ren tekst uten smilefjes, greier de fleste ikke å forstå den.

Kilde: Morgenbladet.no

Jeg kan ikke dy meg. Men på samme måte som "interaktiv" har blitt misbrukt i alt for mange sammenhenger, så skjer det samme med multimodalitet. Jeg har aldri blitt helt venn med begrepet, og eksempler som dette – "multimodal logistikkterminal" – gjør meg nok ikke mindre skeptisk:



Vel er det på et helt annet fagfelt, men jeg fant dette i en kronikk i Bergens tidende. I det minste verd å problematisere...