Debatten om nettdebatten

Fersk medievitenskaplig MA-oppgave som tar for seg nettavisredaktørenes syn på nettdebatt

I denne oppgaven har jeg undersøkt debatten om nettdebatten ved å se på hvilke holdninger som preger diskusjonen samt nettavisenes praksis for håndtering av nettdebattene. Dette er undersøkt gjennom intervjuer med representanter for nettavisene VG NETT, Aftenposten.no, Dagbladet.no og Nettavisen, samt representanter for andre medieorganer som Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund og Norsk Journalistlag.

Problemstillingen drøftes opp mot teorier om offentlighet og demokratisk kommunikasjon.

Resultatene dokumenterer metadebattens tvetydighet. De viser også at det har skjedd en klar holdningsendring til nettdebattene, fra negativ til positiv, og at digitale meningsytringer har blitt så dominerende i mediehverdagen at de ikke lenger kan ignoreres. Dette fordrer en rekonseptualisering av offentlighetsbegrepet, og det bør vedgås at også digitale meningsytringer er delaktig i å konstituere offentligheten.

Funnene i oppgaven gir indikasjoner på at nettdebattene har bidratt til å skape en ny offentlig sfære, som også har demokratiske implikasjoner for brukerdeltakelse.

DUO Debatten om nettdebatten

Nettdebatt under fullt navn

Magne Lindholm skriver i et debattinnlegg i Aftenposten om VG netts overføring av kommentarfeltene til Facebook. Noe som er gjort for å tvinge deltagerne til å bruke fullt navn.

En debatt er ikke en serie enkeltstandpunkter. Det sentrale i all diskusjon er dialogen. Denne dialogen kan finne sted i mediene, eller ansikt til ansikt. Mediene påvirker oss sterkest når mediebudskapet blir plukket opp i hverdagens mange små samtaler. Slike samtaler handler svært ofte om budskap fra massemediene.

Mekanismen virker også den andre veien: Når jeg skriver i avisen, vil kommentarer fra venner og kolleger fortelle meg om det jeg skrev var klokt eller dumt. Denne toveiskoblingen mellom medier og daglig prat er en av den demokratiske offentlighetens viktigste funksjoner. Det sentrale leddet i denne koblingen er skribentens navn. Derfor bør vi alltid fortelle hvem vi er når vi ytrer oss offentlig. Det er en viktig grunn til at nettdebatt bør foregå under fullt navn.
/../
Enkelte tror at anonym debatt oppsto med internett. Det er ikke riktig. I 1835 overtok Henrik Wergeland redaktørstolen i den beryktede avisen Statsborgeren. Avisen var full av anonyme ærekrenkelser. Da Wergeland overtok var grunnleggeren Peder Soelvold dømt æreløs to ganger, nedbrutt og konkurs. Siden da har pressen og rettsvesenet drevet tautrekking om retten til å publisere anonyme ytringer. Det førte til at det ble etablert en balanse mellom redaktøransvar og anonymitetsrett.
/../

Når masken blir et fjes

Frank Rossavik skriver i Morgenbladet:

Jeg startet livet som journalist i 1984, om lag ti år før internettet begynte å gjøre seg gjeldende og tyve år før det ble noe «alle» brukte. Den gang var offentlig debatt – unntatt den som fant sted i politiske møter – noe vi journalister hadde hånd om.

Redaksjonene bestemte. Debattinnlegg skulle være signert med fullt navn, som ble verifisert. Typiske varslere, for eksempel en fange som ville klage på forholdene i fengselet, kunne, som i dag, få et innlegg på trykk under pseudonym, men vi i redaksjonen måtte kjenne til vedkommendes identitet. Vi ville jo ikke ha anonym liksomdebatt.
/../
Jeg var blant dem som helt fra starten ville opprettholde gamle regler. Hvorfor skulle det plutselig være lov å få alskens dritt publisert anonymt bare fordi det ble sendt elektronisk?
Motargumentene, som vant frem, var at «den nye debatten» var friskere, mer autentisk og mer demokratisk. Dessuten ville man jo ha «trafikk» til sine domener.
/../
En annen ting er at det i dagens offentlige debatt er fort gjort å finne meningsfeller ? eller tro at man gjør det. Her kommer de anonyme debattene inn. Selv om Anders Behring Breivik ofte opptrådte åpent, hentet han støtte fra anonyme, og det i den grad at han etter hvert trodde han representerte mange.
Dette er min hovedanklage mot de anonyme debattene: De skaper inntrykk av at det finnes flere og mer aggressive rasister (eller «nasjonalister» et cetera) enn det i virkeligheten gjør. Vi vet aldri sikkert hvor mange falske profiler som opererer, uttrykker kunstige meninger og pisker opp stemningen, men de er der, og jeg tror de er mange. Antagelsen hviler dels på erfaringene fra urtiden, dels på inntrykk fra perioden da jeg brydde meg med å delta i nettdebatter der det også var anonyme deltagere.
/../
Forsvarerne av anonyme debatter sier gjerne at det er meninger og ikke navn som skal konfronteres: Argumentér mot, la eventuelle troll sprekke i solen! Det ser umiddelbart fornuftig ut, men hva blir konsekvensen av å argumentere saklig og ansvarlig mot usaklige ytringer sendt ut av noen som ikke vil ta ansvar for dem? Én følge kan være at også innholdet i det anonyme rølpet blir legitimert.
Og selvsagt: Hvilke meninger er egentlig kunstige og falske? Er folk ærligere under fullt navn enn bak masken? Det kan like gjerne være motsatt. Vi har jo alle våre demoner. Men hva kan virke, annet enn ansvarliggjøring?

Ferdig med Facebook

Jeg leste Mikael Rønnes kronikk “Farvel, Facebook” forleden, og ble inspirert til å gjøre som Cory Doctorow og droppe Facebook-kontoen min. Ikke fordi jeg er enig i alt Rønne sier, men han minnet meg på hvor lei jeg er gått av hele Facebook. På samme vis som Friendster og LinkedIn aldri ble min greie, har jeg slitt med få opp interessen for det som skjer innenfor fjesbokas stadig strengere rammer.

Legg til at jeg i likhet med Doctorow syns personvernpolitikken blir stadig mer creepy, og jeg skaffet meg en prinsipiell grunn til å vinke farvel (det var også dette jeg krysset av for i avskjedsskjemaet jeg måtte fylle ut). Uten at det har noen hensikt å gjøre noe stort nummer av den saken, i en tid da alle store gratisleverandører gjør brukerne og deres liv til sitt viktigste produkt.

Eiriks forfatterblogg

Jürgen Habermas om sin forskning

Google Friend Connect

Google Friend Connect lets you grow traffic by easily adding social features to your website. This means means more people engaging more deeply with your website -- and with each other. In this video, Google Product Marketing Manager Mendel Chuang gives a short introduction to Google Friend Connect