Frank Rossavik skriver i Morgenbladet:
Jeg startet livet som journalist i 1984, om lag ti år før internettet begynte å gjøre seg gjeldende og tyve år før det ble noe «alle» brukte. Den gang var offentlig debatt – unntatt den som fant sted i politiske møter – noe vi journalister hadde hånd om.
Redaksjonene bestemte. Debattinnlegg skulle være signert med fullt navn, som ble verifisert. Typiske varslere, for eksempel en fange som ville klage på forholdene i fengselet, kunne, som i dag, få et innlegg på trykk under pseudonym, men vi i redaksjonen måtte kjenne til vedkommendes identitet. Vi ville jo ikke ha anonym liksomdebatt.
/../
Jeg var blant dem som helt fra starten ville opprettholde gamle regler. Hvorfor skulle det plutselig være lov å få alskens dritt publisert anonymt bare fordi det ble sendt elektronisk?
Motargumentene, som vant frem, var at «den nye debatten» var friskere, mer autentisk og mer demokratisk. Dessuten ville man jo ha «trafikk» til sine domener.
/../
En annen ting er at det i dagens offentlige debatt er fort gjort å finne meningsfeller ? eller tro at man gjør det. Her kommer de anonyme debattene inn. Selv om Anders Behring Breivik ofte opptrådte åpent, hentet han støtte fra anonyme, og det i den grad at han etter hvert trodde han representerte mange.
Dette er min hovedanklage mot de anonyme debattene: De skaper inntrykk av at det finnes flere og mer aggressive rasister (eller «nasjonalister» et cetera) enn det i virkeligheten gjør. Vi vet aldri sikkert hvor mange falske profiler som opererer, uttrykker kunstige meninger og pisker opp stemningen, men de er der, og jeg tror de er mange. Antagelsen hviler dels på erfaringene fra urtiden, dels på inntrykk fra perioden da jeg brydde meg med å delta i nettdebatter der det også var anonyme deltagere.
/../
Forsvarerne av anonyme debatter sier gjerne at det er meninger og ikke navn som skal konfronteres: Argumentér mot, la eventuelle troll sprekke i solen! Det ser umiddelbart fornuftig ut, men hva blir konsekvensen av å argumentere saklig og ansvarlig mot usaklige ytringer sendt ut av noen som ikke vil ta ansvar for dem? Én følge kan være at også innholdet i det anonyme rølpet blir legitimert.
Og selvsagt: Hvilke meninger er egentlig kunstige og falske? Er folk ærligere under fullt navn enn bak masken? Det kan like gjerne være motsatt. Vi har jo alle våre demoner. Men hva kan virke, annet enn ansvarliggjøring?
Kilde: Morgenbladet.no
Les også hva Olav Torvund skriver om anonyme nettdebatter:
Ytringsfrihet er en rett til å informere, til å si sin mening, motta informasjon osv. Ytringsfriheten har også sine grenser, bl.a. i forhold til ærekrenkelser og rasistiske ytringer. Ytringsfriheten er ikke en frihet fra ansvar for det man sier. Anonymitet og retten til å ytre seg anonymt er ikke nødvendigvis beskyttet av ytringsfriheten.
Det er grader av anonymitet. Ofte skrives det under pseudonym. Man bruker et navn som ikke er ens reelle navn. Men noen vet hvem som skjuler seg bak dette pseudonymet. Hvor kjent identiteten er, kan variere.
/../
Det har vært anført, bl.a. av Jon Wessel Aas, at rett til anonymitet er viktig bl.a. for varslere. Det er viktig å ivareta dette. Men disse opptrer ikke i de vanlige nettdebatter. Det er forskjell på å kreve at den som sier sin mening gjør dette under fullt navn, og å gjør det umulig å varsle anonymt. Jeg holder meg foreløpig til debattene og holder varslere utenfor.
Også i debatter kan ubetinget krav om fullt navn være problematisk. Det er lov til å ha og gi uttrykk for ekstreme meninger, uansett hvor mye vi måtte mislike dem. I utgangspunktet kan man si at folk får våge å stå for det de mener, selv om det har konsekvenser.
/../
Marias metodes kommentar er viktig og peker på noe jeg ikke hadde tenkt tilstrekkelig på da jeg skrev denne kommentaren. Det er mange som har erfaringer de gjerne vil dele og som kan gi verdifulle bidrag, men det er erfaringer man ikke vil dele under fullt navn. Man vil ikke stå fram med sine psykiske problemer under fullt navn, ikke fortelle at man har vært utsatt for overgrep, kanskje at man har begått overgrep, at man sliter med å mestre sitt sinne, osv. Det kan være så mye. De kan ha viktige historier å fortelle og gi viktige bidrag i debatter, men vil ikke utlevere seg selv og kanskje også sin familie.
Kilde: Torvund.net
Oppdatering 05.08.11:
"- Jeg kommer aldri til å blogge under det pseudonymet igjen"
Her finner du materiale som omtales i, eller er relevant for tema som tas opp i boka Tekst 2 null.
Boken kan leses i sin helhet på nett: tekst2null.infodesign.no mens "oppfølgeren" Digitale medier og materialitet kan bestilles her.
Les mer om boka på disse sidene og hos Universitetsforlaget
01.08.2011
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar