Her finner du materiale som omtales i, eller er relevant for tema som tas opp i boka Tekst 2 null. Eksemplene er ordnet kapittelvis i menyen nede til høyre.

Les mer om boka på disse sidene og hos Universitetsforlaget

01.08.2011

Når masken blir et fjes

Frank Rossavik skriver i Morgenbladet:

Jeg startet livet som journalist i 1984, om lag ti år før internettet begynte å gjøre seg gjeldende og tyve år før det ble noe «alle» brukte. Den gang var offentlig debatt – unntatt den som fant sted i politiske møter – noe vi journalister hadde hånd om.

Redaksjonene bestemte. Debattinnlegg skulle være signert med fullt navn, som ble verifisert. Typiske varslere, for eksempel en fange som ville klage på forholdene i fengselet, kunne, som i dag, få et innlegg på trykk under pseudonym, men vi i redaksjonen måtte kjenne til vedkommendes identitet. Vi ville jo ikke ha anonym liksomdebatt.
/../
Jeg var blant dem som helt fra starten ville opprettholde gamle regler. Hvorfor skulle det plutselig være lov å få alskens dritt publisert anonymt bare fordi det ble sendt elektronisk?
Motargumentene, som vant frem, var at «den nye debatten» var friskere, mer autentisk og mer demokratisk. Dessuten ville man jo ha «trafikk» til sine domener.
/../
En annen ting er at det i dagens offentlige debatt er fort gjort å finne meningsfeller ? eller tro at man gjør det. Her kommer de anonyme debattene inn. Selv om Anders Behring Breivik ofte opptrådte åpent, hentet han støtte fra anonyme, og det i den grad at han etter hvert trodde han representerte mange.
Dette er min hovedanklage mot de anonyme debattene: De skaper inntrykk av at det finnes flere og mer aggressive rasister (eller «nasjonalister» et cetera) enn det i virkeligheten gjør. Vi vet aldri sikkert hvor mange falske profiler som opererer, uttrykker kunstige meninger og pisker opp stemningen, men de er der, og jeg tror de er mange. Antagelsen hviler dels på erfaringene fra urtiden, dels på inntrykk fra perioden da jeg brydde meg med å delta i nettdebatter der det også var anonyme deltagere.
/../
Forsvarerne av anonyme debatter sier gjerne at det er meninger og ikke navn som skal konfronteres: Argumentér mot, la eventuelle troll sprekke i solen! Det ser umiddelbart fornuftig ut, men hva blir konsekvensen av å argumentere saklig og ansvarlig mot usaklige ytringer sendt ut av noen som ikke vil ta ansvar for dem? Én følge kan være at også innholdet i det anonyme rølpet blir legitimert.
Og selvsagt: Hvilke meninger er egentlig kunstige og falske? Er folk ærligere under fullt navn enn bak masken? Det kan like gjerne være motsatt. Vi har jo alle våre demoner. Men hva kan virke, annet enn ansvarliggjøring?


Kilde: Morgenbladet.no

Les også hva Olav Torvund skriver om anonyme nettdebatter:

Ytrings­fri­het er en rett til å infor­mere, til å si sin mening, motta infor­ma­sjon osv. Ytrings­fri­he­ten har også sine gren­ser, bl.a. i for­hold til ærekren­kel­ser og rasis­tiske ytrin­ger. Ytrings­fri­he­ten er ikke en fri­het fra ansvar for det man sier. Ano­ny­mi­tet og ret­ten til å ytre seg ano­nymt er ikke nød­ven­dig­vis beskyt­tet av ytringsfriheten.

Det er gra­der av ano­ny­mi­tet. Ofte skri­ves det under pseu­do­nym. Man bru­ker et navn som ikke er ens reelle navn. Men noen vet hvem som skju­ler seg bak dette pseu­do­ny­met. Hvor kjent iden­ti­te­ten er, kan variere.
/../
Det har vært anført, bl.a. av Jon Wes­sel Aas, at rett til ano­ny­mi­tet er vik­tig bl.a. for vars­lere. Det er vik­tig å iva­reta dette. Men disse opp­trer ikke i de van­lige nett­de­bat­ter. Det er for­skjell på å kreve at den som sier sin mening gjør dette under fullt navn, og å gjør det umu­lig å varsle ano­nymt. Jeg hol­der meg fore­lø­pig til debat­tene og hol­der vars­lere utenfor.

Også i debat­ter kan ube­tin­get krav om fullt navn være pro­ble­ma­tisk. Det er lov til å ha og gi uttrykk for eks­treme menin­ger, uan­sett hvor mye vi måtte mis­like dem. I utgangs­punk­tet kan man si at folk får våge å stå for det de mener, selv om det har kon­se­kven­ser.
/../
Marias meto­des kom­men­tar er vik­tig og peker på noe jeg ikke hadde tenkt til­strek­ke­lig på da jeg skrev denne kom­men­ta­ren. Det er mange som har erfa­rin­ger de gjerne vil dele og som kan gi ver­di­fulle bidrag, men det er erfa­rin­ger man ikke vil dele under fullt navn. Man vil ikke stå fram med sine psy­kiske pro­ble­mer under fullt navn, ikke for­telle at man har vært utsatt for over­grep, kan­skje at man har begått over­grep, at man sli­ter med å mestre sitt sinne, osv. Det kan være så mye. De kan ha vik­tige his­to­rier å for­telle og gi vik­tige bidrag i debat­ter, men vil ikke utle­vere seg selv og kan­skje også sin familie.


Kilde: Torvund.net

Oppdatering 05.08.11:

"- Jeg kommer aldri til å blogge under det pseudonymet igjen"


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Design by Pocket Blogger Templates