Hvorfor personvern?

Lars Fr. H. Svendsen skriver at frihet krever mer enn bare at ingen griper inn og med makt tvinger en person til å handle annerledes enn vedkommende ønsker – den forutsetter også et rom for dannelse av selvet hvor det er unndratt den ”myke” makten i et overvåkende blikk:

Et standardargument fra dem som ønsker mer omfattende overvåkning og en tilsvarende innsnevring av personvernet, er: ”Hvis man ikke har noe å skjule, har man heller ingenting å frykte.” Argumentet forutsetter at det man har å skjule må være noe som i en eller annen forstand er umoralsk eller ulovlig. Dette er svakheten ved argumentet, da det er alt annet enn innlysende at retten til privatliv og personvern er basert på et ønske om å skjule noe som er galt. Argumentet er basert på en falsk dikotomi: Enten har du gjort noe galt, og bør følgelig avsløres eller du har ikke gjort noe galt og følgelig er det ikke noe skadelig som kan avsløres om deg. Som med andre falske dikotomier er det minst ett alternativ som er utelatt. I dette tilfellet er det så enkelt som at du kan bli påført skader selv om du ikke har gjort noe som helst galt. Vi har alle noe å skjule. Det vi har å skjule er ikke nødvendigvis noe ulovlig eller umoralsk, men vanligvis noe vi i en eller annen forstand oppfatter som så intimt at vi ikke ønsker at andre skal ha innsyn i det. Det kan være noe vi synes er pinlig, uten at det av den grunn er noe galt.

En svekkelse av personvernet er en svekkelse av den personlige friheten, men på en måte som ikke nødvendigvis merkes helt uten videre. Den legger ikke opplagte fysiske begrensninger på handlingsrommet ditt, og du står tilsynelatende like fritt som før til å handle slik du måtte ønske. Men bare tilsynelatende, for du begynner å legge nye bånd på hva du sier og gjør.

I den totalitære staten lever borgerne i frykt for statsmakten, mens staten tvert imot fremstår som kilde til trygghet i sosialdemokratiet. For at staten skal kunne utføre sin beskyttelsesoppgave mest mulig effektivt, blir borgerne villige til å gi den innsyn i store deler av den privatsfæren som liberale tradisjoner vil holde utenfor statens domene. Den moderne velferdsstaten kan ikke eksistere uten å ha enormt mye informasjon om borgerne, og tanken kan være at den vil kunne utføre sine oppgaver stadig mer effektivt hvis den får enda større detaljkunnskap om borgerne. Det ligger i denne statens vesen å ville ekspandere mest mulig – både ut fra gode og ikke fullt så gode intensjoner.

Kilde: minerva