”Et nettsted plikter å oppgi på lett synlig plass navn og kontaktadresse for den som er ansvarlig for nettstedets innhold eller informasjon om hvordan man kan komme i kontakt med de/den ansvarlige. Brudd på denne bestemmelsen medfører bot.”
I Norge er retten til å ytre seg anonymt er begrunnet i ytringsfriheten. Men de to forfatterne mener at denne retten må avveies i forhold til personvernet og straffelovens forbud mot å spre hatefull propaganda. De to henviser også til straffelovens § 430 og Vær varsom-plakaten, og mener det bør lovfestes at tilsvarsretten også gjelder for blogger og ikkeredigerte medier.
Nils Øy, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, er ikke enig i dette forslaget:
- Det er en menneskerett å kunne ytre seg anonymt. Det er også uttalt i en anbefaling fra EU at man ikke bør tvinge personer til å fremstå med sin fulle identitet i forbindelse med internett.
Kilde: Computerworld
Maria Gjerpe skriver om "Retten til anonymitet":
Retten til å ytre seg anonymt har lange tradisjoner i Norge og går så langt tilbake som til 1770. Det er mange grunner til å omfavne muligheter for bruk av anonymitet.Personverkommisjonen konkluderer i NOU 2009:1 der de har behandlet personvern og media med:
Retten til å kunne ytre seg anonymt er en naturlig følge av ytringsfriheten og er nødvendig dersom folk skal kunne varsle om kritikkverdige forhold, så kalte varslere, eller snakke og skrive om skambelagte temaer der man ikke ønsker sitt navn knyttet til disse i all Google-evighet. Noe av det gode med nett er også at din bakgrunn, din utdannelse, klasse og hva som ellers definerer deg som verdig taler å lytte til eller ei, kan forsvinne ved bruk av anonymitet.
“I forbindelse med ansvarsplassering for ytringer er også identitet (eller snarere – fravær av identitet) viktig. Hvordan kan noen gjøres ansvarlig for en rettsstridig ytring, dersom man ikke vet hvem vedkommende er?
I dag finnes det både kommersielle tjenester og ymse gratistjenester som utvikles av tilhengere av et sterkt personvern, som har som formål å gjøre det mulig å være anonym på Internett.
Retten til anonymet er imidlertid omstridt. Skribenten Bernd Graff i Süddeutsche Zeitung mener at mulighetene nettet gir til anonym utskjelling og ryktespredning er ødeleggende for debatten: «[D]et vi ser er diskursens død, drevet av indignasjon … brukergenerert innhold slett ikke sjelden er tapergenerert innhold » (Wiese 2007).
Noen benytter seg bevisst av nettets anonymitet til å begå lovbrudd. Av den grunn foreslo daværende leder for Økokrims datakrimavdeling at det ikke bør være lov for tjenesteytere å tilby tjenester der det er mulig å operere anonymt (Sunde 2000, s. 287).
Retten til å ytre seg anonymt har imidlertid lange tradisjoner i Norge. Allerede året etter at Struensee opphevet forhåndssensuren i 1770 ble skjult identitet for forfattere av trykt skrift akseptert. Begrunnelsen, som det fremgår av nedenstående sitat fra P.K. Gaarders klassiske verk om Grunnloven (Gaarder 1845), var at retten til å operere med skjult identitet var en naturlig følge av ytringsfriheten og en nødvendig forutsetning for at folk kunne varsle om kritikkverdige forhold gjennom mediene uten at det førte til represalier:
«Uagtet imidlertid Ordene i Paragrafen efter det forananførede neppe kunde paaberaapes som hjemlende Anonymitet, er det dog forlængst erkjent hos fri Nationer, at et Forbud herimod ligesaalidt er nødvendigt som gavnligt, idet ved samme et Baand lægges paa den fri Ytringsret, der hindrer den almindelige Benyttelse af denne gjennem Pressen, som Opnaaelsen af Trykfrihetens Hensigt fordrer og Grundloven tilsigtet. Det var derfor vistnok med fuld Føie man allerede strax ved dennes Indførelse ansaa at det ældre gældende Forbud i Frdn. af 27de Septbr. 1799 imod Anonymitet for umiddelbart hævet. »
Også i vår tid er man oppmerksom på dette. I Europarådets erklæring om kommunikasjonsfrihet på nett (Erklæring om kommunikasjonsfrihet på Internett, vedtak i Ministerkomiteen 28. mai 2003) står det:
«Prinsipp 7: Anonymitet: For å sikre vern mot direktekoblet overvåking og for å fremme friheten til å uttrykke informasjon og ideer bør medlemsstatene respektere Internett-brukernes ønske om å ikke avsløre sin identitet.»
I vår egen tid ser vi at offer for overgrep og folk som er rammet av bestemte sykdommer finner sammen i ulike nettmedia og kan dele sine problemer med likesinnede og terapeuter. Også varslere har behov for å kunne varsle anonymt. I slike sammenhenger er det opplagt at retten til å være anonym er viktig for personvernet.
Etter Personvernkommisjonens oppfatning er retten til å ytre seg anonymt både en personvernrettighet og en rettighet knyttet til ytringsfrihet, og derfor særdeles viktig å bevare. Samtidig er det ingen tvil om at retten til å være anonym også utfordrer personvernet, blant annet ved at ærekrenkelser og brudd på privatlivets fred spres anonymt på Internett.
Også på Struensees tid var man oppmerksom på dette dilemmaet, og det ble den gang løst på den måte at dersom den opprinnelig ytrer opptrer anonymt, må den omtalte gis et annet ansvarssubjekt å forholde seg til (jf. Røhnebæk 2002, s. 511). Derfor ble det bestemt at enhver trykksak måtte bringe navn på enten forfatteren eller boktrykkeren. Dersom en forfatter i 1771 ønsket å ytre seg anonymt, måtte han altså finne en boktrykker som var villig til å sette sitt navn og rykte i pant for ytringene. Ideen fra Struensees tid om at minst én ansvarlig person for en ytring skal kunne identifiseres, er prinsippet som ligger bak, så vel det særlige redaktøransvaret som kildevernet.
Som vi tidligere har nevnt, er det uklart i hvilken grad det særlige redaktøransvaret gjelder for andre media enn trykt skrift og kringkasting. Personvernkommisjonen mener at det er viktig for personvern i mediene at den omtalte til enhver tid har et ansvarssubjekt som kan kontaktes for å få løst personvernkrenkelser i minnelighet, eller som kan gjøre strafferettslig eller sivilrettslig ansvarlig dersom krenkelsen ikke kan løses på annen måte.”
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar