Simulert privat

Hvis Twitter var så farlig for elitene, ville det neppe vært så smekkfullt av oss eliterepresentantene der. Vi bygger rom med det blandingsforholdet mellom offentlig og privat som passer oss, slik Stoltenberg og hans rådgivere gjør. Vi utvikler et helgarderende vokabular, der formuleringene er forenlig med både det å fremstå som en tilforlatelig privatperson og det å være talsmann for en tung institusjon. Mellom det «egentlig offentlige» og det «egentlig private» ligger rett og slett ikke et konturløst tomrom. Dette er en byggeplass, der kommunikative rom blir reist hele tiden. Og som vanlig er det elitene som har mest byggemannskap, best materialer og mest innflytelse på innredningen.

Historien var mye den samme med fjernsynet, det forrige dominante mediet. Også fjernsynet ble etablert som en pussig kombinasjon av det offentlige og det private. Det var offentlig i den forstand at alle kunne se hva som foregikk der, samtidig, og fordi samfunnsdebatten etter hvert søkte dit. Samtidig var det noe med nærbildene fjernsynet ga av mennesker som syntes å eksponere dem som individer. Prester, professorer og presidenter kunne si hva de ville i embeds medfør – dersom kameraet viste oss en svettedråpe på tinningen og mikrofonene fanget opp en dirring i stemmen, kunne slike tegn på hva som egentlig foregikk inne i personen like fullt kuppe det meste av oppmerksomheten. Fjernsynets historie er blant annet historien om hvordan de som opptrådte der, tilpasset seg den nye situasjonen. En måte å kommunisere på utviklet seg som var passe uformell og hverdagslig til å gi et glimt av privatpersonen – men samtidig disiplinert og kontrollert nok til å være brukelig for elitenes kommunikative formål. Allerede på 1930-tallet begynte president Roosevelt gjerne sine fireside chatsmed å tiltale radiolytterne «Good evening, friends».

Kilde: Morgenbladet