I februar i år skrev journalist Fredrik Drevon en kronikk i Aftenposten som tok nettmedienes tåpelige lokkematjournalistikk på kornet: «Dette er en sak som bare starter med denne, dette, derfor, slik, her. Slik blir det klikk.» Teksten var en vittig og effektiv sjangerparodi – «disse stedene må du se før du dør.
I en artikkel i Svenska Dagbladet, og senere i en bloggpost, prøvde journalisten Anders Mildner å destillere ut nettopp hvilke karaktertrekk som gjør en tekst delbar i sosiale medie. La oss se på listen han satte opp:
- Handler om et kjent og høyaktuelt tema, som allerede har vært gjenstand for hyppig diskusjon på Twitter og Facebook.
- Skrevet av en person som er godt kjent fra før.
- Det er en konfronterende tekst, med en tydelig målskive – som også er kjent fra før.
- Innholdet er enkelt og polariserende: Det holder å lese ingressen for å få et grep om poenget.
- Det er en personlig og intim tekst, for en verden (og en offentlighet) som verdsetter nettopp slike egenskaper.
- Det er en tekst som enkelt kan fungere som identitetsmarkør, en liten plakat over hodet ditt som sier: «Se! Jeg er en person som deler tekster som denne!»
Listen forklarer delvis hvorfor debattartikler gjennomgående ligger høyt på medienes mest lest-lister. Allerede i sin grunnleggende sjangerkontrakt oppfyller meningsstoffet mange av kriteriene over. Og innenfor dette feltet er det særlig to undergrupper som slår an: tekster med en klar, enkel polemikk, eller sterke personlige historier. Skulle en artikkel slumpe til å romme begge deler, er det uslåelig.
I en tid da stadig flere leser nyheter utelukkende gjennom sosiale medier, bør man likevel være klar over dette: En stor, kjøttfull del av det dyret som kalles journalistikk, passerer helt utenom disse kanalenes kvern.
Kilde: Morgenbladet
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar